>Anmeldelser Prosa 01|07

Bok-Norges Bok

Iben Brinch Jørgensen

Trond Andreassens Bok-Norge er som spekeskinken i uteboden: Den holder seg ganske lenge, så er den plutselig for gammel. Slik er det når man skriver en oversikt over hvordan vi behandler bøkene i samfunnet vårt. At vi får en frisk ny utgave av Andreassens bok servert før vi hadde rukket å spørre etter den, er et bevis på at noe i forlagsbransjen fungerer, tross dens ansvar for foruroligende endringer på litteraturfeltet.

Bok-Norge

Trond Andreassen
Bok-Norge. En litteratursosiologisk oversikt
3. utgave, 569 sider
Universitetsforlaget 2006

Anmeldt av Iben Brinch Jørgensen

Hvorfor trenger vi en ny utgave av Bok-Norge? I forordet begrunner Trond Andreassen nyutgivelsen først og fremst med et rop fra dypet (les: studenter fra “litteraturformidling” ved Universitetet i Oslo), hvor man ønsket en oppdatert utgave med ferske tall. Revideringen springer derfor delvis ut av et pedagogisk prosjekt hvor forfatteren har skrevet sentrale deler i samarbeid med en rekke studenter. Tredje utgave kan dermed sies å være rettet direkte til de som har boken på pensumlisten: Studenter på universiteter og høyskoler som bør vite mer om det litterære kretsløpet fra produksjon over distribusjon til konsum.
Men kanskje denne begrunnelsen for den nye utgaven bare er halve sannheten? For under dette heltmodige initiativet ligger det også en mulighet for forfatteren til å gi sin versjon av utviklingen i bokbransjen de siste seks årene. Her er det nemlig ikke skjedd så lite. Særlig behovet for en oppdatert beskrivelse av bokbransjens nye rammevilkår etter liberaliseringen av fastprissystemet i 1999 og 2004/2005 trenger seg på. Også forlagenes og bokhandlernes fortsatte prosess mot mer sentralisering, internasjonalisering og kommersialisering er beskrevet i boken, i tillegg til et helt nytt kapittel om digitaliseringen av tekster.

FAKTA OG FAKTER
At behovet for nye fakta på bordet er stort– både i et historisk og strukturelt perspektiv – kan bekreftes blant annet med den intense debatten som fulgte i kjølvannet av Espen Søbyes artikkel “Sehesteds løver lammes. Om framtida for norsk bokbransje” i Prosa 05/06. Andreassens gjenutgivelse gir oss en mulighet til å trekke frem bokens velfunderte, avkjølte fakta om dette hete, aktuelle temaet. Denne anmelder kunne nok ønske at Andreassen også hadde gitt sitt mer personlige bidrag til den aktuelle litteraturpolitiske debatten. Bokens forfatter er ingen nøytral forsker og litteratursosiolog – som generalsekretær i Norsk faglitterær forfatterforening er han en aktiv deltaker i utviklingen. Boken har likevel et nøytralt faktapreg, og Andreassen ville også utover bokens fakta hatt mye å bidra med for en dypere forståelse av utviklingen i bokbransjen.

FRA SENTRUM TIL PERIFERI
Andreassens poenger knyttet til endringen av Gyldendals og Aschehougs rolle følger den samme logikken som i Søbyes artikkel. Fra å være de sentrale nasjonale aktørene som anklages for oppkjøp og brudd på loven om fri konkurranse, befinner Gyldendal og Aschehoug seg nå også i periferien, og ser på en utvikling på litteraturen område diktert av enda større, internasjonale, kommersielle interesser.
I andreutgaven av Bok-Norge fra 2000 munnet beskrivelsen av forlagenes sentralisering – som kulminerte i delingen av Universitetsforlaget mellom Aschehoug og Gyldendal – ut i en sped kommentar fra Andreassens side om at utviklingen kunne føre til økt kommersielisering. I tredjeutgaven er dette perspektivet foldet ut i all sin gru: I stedet for anklager om mangel på konkurranse, blir de to gamle forlagenes primære utfordring den strukturendring i bransjen som følger av økt konkurranse fra Damm, Cappelen og Schibstedforlagene – med sine større internasjonale konserner i ryggen. Varmen i bokmarkedet er skrudd opp, med økende fokus på pris og avkastning. Andreassen viser hvordan resultatet blir en endring i hele det litterære kretsløpet.
Omdreiningspunktet og løsningsforslaget hos Søbye var å tviholde på forleggernes kvalitetssikrende funksjon, som han skriver i Dagbladet etter to uker med debatt etter artikkelen i Prosa: “Forlagene utgjør en viktig del av tankevirksomhetens uunværlige infrastruktur. Jeg hevdet [i Prosa-artikkelen] at denne infrastrukturen ville falle sammen uten Gyldendal og Aschehoug.” (dagbladet.no12.11.06).Andreassen er inne på samme poeng, men formulerer seg mer lavmælt, med et spørsmål til bransjen: “Redaktører finner seg selv i tiltakende byråkratiske strukturer, hvor de fjerner seg/må fjerne seg mer og mer fra det som skulle være forlagets kjernevirksomhet, nemlig utvelgelsen av de gode manuskriptene og arbeidet med disse. (…) Forsvinner redaktør – og forfatter – i store byråkratiske strukturer hvor selve bokforleggeriet ikke får nok plass?” (Andreassen s. 167). Andreassen deler tilsynelatende Søbyes bekymring for de to tradisjonelt største forlagenes omstillingsevne og deres eventuelle fiaskos konsekvenser for hele det litterære kretsløpet i Norge.

 Som et slags indirekte litteraturpolitisk innlegg til debatten om fremtidens bokbransje, skriver Andreassen avslutningsvis i Bok-Norge: “Hvordan det norske litterære system vil utvikle seg det neste tiåret vil trolig avhenge av tre hovedfaktorer: For det første i hvor stor grad markedet skal få styre, og for det andre bruken av digital teknologi. Det tredje punktet handler om bransjens evne (vilje, politiske gangsyn, kapitalressurser, samhold) til å håndtere de to første.” (s. 552). Bekymringen for monopoliseringen erstattes av et håp om at forlagene kan utvise ’samhold’ i kampen mot ytterligere kommersialisering.

DIGITALISERING
Andreassen nevner i sitatet ovenfor bruken av digital teknologi som det andre av tre springende punker i utviklingen av det litterære kretsløpet. Derfor er det uheldig at bruken av digital teknologi i denne tredje utgaven av Bok-Norge beskrives i et eget kapittel til slutt i stedet for som en selvfølgelig forlengelse av utviklingstrekk under de respektive kapitlene. Resultatet kan bli den feilslåtte antakelsen om at det å diskutere ’digitalisering’ er et selvstendig tema i stedet for at digitaliseringen omhandles i tilknytning til alle delene av det litterære kretsløpet. Eksempelvis kunne spørsmålet om nettpublisering med fordel blitt beskrevet og diskutert både i kapittelet om forfatterne, om forlagene, om bokhandlerne, om litteraturkritikken, om bibliotekene og om leserne. Altså i de fleste av bokens kapitler.

ANDREASSENS MONOPOL
Undertittelen til boken er “En litteratursosiologisk oversikt”, og med dette kommer Andreassen med en erklæring om fagdisiplinær og sjangermessig tilhørighet. Boken er bygd opp rundt ideen om at den litterære institusjonen kan ses som en ’prosess’ bestående av en produksjonsfase, en distribusjonsfase og en konsumfase. Denne tankegangen og disponering av stoff bygger på ideene til litteratursosiologen Robert Escarpit og hans verk Sociologie de la littèrature fra 1958, og Andreassen er da også tro mot sitt forlegg ved å sitere og kreditere Escarpit.

  Det som er noe bekymringsfullt, er at denne måten å skrive en litteratursosiologisk tekst på gjentas uten faglig diskusjon – nesten et halvt århundre etter at den ble skapt i en annen kontekst. Både teori- og metodediskusjoner av litteratursosiologien er renset ut av Bok-Norge, som derfor fremstår med en arkaisk renhet som kan forbløffe. Norge har som det eneste skandinaviske landet ikke satset på litteratursosiologien som fagfelt på universitesnivå, og det virker som om Andreassen heller ikke forventer noen innvendinger mot å kalle boken litteratursosiologisk.

 At boken er en ’oversikt’ er det imidlertid ingen tvil om. Det er mulig å finne en beskrivelse av nesten alt som kan krype og gå i det litterære kretsløpet, så lenge det har form som en institusjon med et navn og en adresse. Og det er enkelt å orientere seg i dette magnumverket ut fra logikken om den litterære prossessen – produksjon, distribusjon, konsum. Boken begrenses dog til en fortelling om de sosioøkonomiske rammene, mens andre måter å betrakte relasjonen mellom litteratur og samfunn på – som eksempelvis hvordan konsensus om litterær kvalitet oppstår – havner i blindsonen.

OPPSLAGSVERK?
Bokens faktatetthet gjør den bedre egnet som oppslagsverk enn som hyggelesning. Men skal den fungere som oppslagsverk, er muligheten for å slå opp ord særlig viktig. Derfor vil jeg gjerne knytte noen kommentarer til bokens ’Emneregister’.

 Det oppgis én sidehenvisning per oppslagsord. Tar man et vilkårligt oppslagsord, eksempelvis ’Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening’, henvises man til side 48. Og, ganske riktig: Her blir NFF beskrevet som institusjon, fra side 48 til 51. Men etter å ha lest boken vet jeg jo at NFF også blir omtalt på side 6, 59–63, 80, 99, 108, 166, 190, 197, 199, 208, 215, 222, 248, 299, 316, 322, 327–335, 422 og 509 – og at man finner vel så interessante opplysninger på disse sidene. Her ser man jo hvordan foreningen har en finger med i spillet i nær sagt alle deler av kretsløpet.

  Får man ikke andre henvisninger enn én per oppslagsord, går man glipp av muligheten for å se det komplekse bildet av den litterære institusjonen. Det tegnes et kart over Bok-Norge hvor bare den mest opplagte infrastrukturen er synlig, mens alle stikkveiene og de underjordiske gangene ikke er tydlige. I eksemplet med NFF blir foreningens historiske status fremhevet fremfor dens store aktivitet og innflytelse på aktuell litteratur- og språkpolitikk, som eksempelvis når foreningen undertegner en annonse for å fremme norsk som fagspråk eller når dens generalsekretær utgir en fagbok om det litterære kretsløpet.

FLERE BLIKK?
Det er mange gode grunner til å anskaffe seg Andreassens nyreviderte bok og smake på deler av den: Dette er Bok-Norges egen Bok – som bør interessere alle bok-, litteratur- og kulturpolitisk engasjerte nordmenn, og den nye utgaven er krydret med ferske tall, ekkoer fra debatter og sentrale tekster. Gjenutgivelsen er aktuell, og gir et godt grunnlag for å jobbe videre med stoffet. Innvendingen mot boken er at den er faglig ensidig. Men innvendingen kan også formuleres som en oppfordring til andre forfattere om å skrive litteratursosiologiske analyser. Det hadde vært fint om Bok-Norges eneste Bok ble servert sammen med tekster om det litterære Norge som hadde andre blikk på forholdet mellom litteratur og samfunn. Kanskje de mye omtalte forleggerne i Gyldendal eller Aschehoug kan være seg sitt kulturansvar bevisst, og i nær fremtid gi oss en (digital?) utgivelse på feltet?


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>