>Anmeldelser Prosa 01|07

Avventende optimisme

Mina Gerhardsen

Kosmopolitikk. En optimistisk politikk for det 21. århundre er en tidstypisk bok. Framtidsoptimismen er i ferd med å entre historien igjen. Spørsmålet er om bøker som denne gir inspirasjon eller fører til desillusjon.


<empty>
Thomas Hylland Eriksen
Halvor Finnes Tretvoll
Kosmopolitikk. En optimistisk politikk for det 21. århundre
184 sider
Cappelen 2006

Anmeldt av Mina Gerhardsen

Optimismegraden i verden går i bølger. I etterkrigstiden var optimismen stor og ambisjonene tilsvarende. Så kom den gradvise nedturen, med 1990-tallet som ga noe som i ettertiden ligner et bråstopp for enhver form for tillit til at verden kan finne fram til de gode løsningene. Nå er framtidsoptimismen i ferd med å entre historien igjen ­ både i den nasjonale og den internasjonale debatten.
            Her hjemme skrev statsminister Jens Stoltenberg i høst en artikkel om framtidsoptimisme i tidsskriftet Samtiden og har senere fulgt opp dette i årets nyttårstale. Budskapet er at de siste 20 årene har vært de mest framgangsrike i vår historie og at det finnes veldig mange tegn på at mye går i riktig retning. Levealderen øker, fattigdommen reduseres og mange av de store miljøproblemene, som ozonhull og svovelutslipp, har vi klart å løse. Det gir grunnlag for å tro at vi også vil klare de neste utfordringene, ifølge statsministeren.
Like før jul lanserte VGs kommentator Elisabeth Skarsbø Moen sin forklaring på hvorfor Frp gjør det så bra: De framstår som framtidsoptimister. Folket vil ikke ha politikere som lister opp all verdens elendighet og urettferdighet. De vil ha politikere som har tro på at det finnes løsninger på alt. Tidligere visepresident Al Gore kombinerer 1990-tallets pessimisme med den nye optimismen. Gjennom sin film “An uncomfortable truth” viser han alvoret i klimatrusselen, men han gir samtidig løsninger og tro på at dette skal vi klare – om vi bare velger det.

Tidstypisk utgivelse Boken Kosmopolitikk er slik sett tidstypisk, med undertittelen En optimistisk politikk for det 21. århundre. Den er en del av denne nye optimistbølgen. Det er ingen liten oppgave forfatterne Halvor Finess Trettvoll og Thomas Hylland Eriksen har tatt på seg i boken. Hensikten ser nemlig ut til å være å forklare verden – og skissere ønsker for dens videre retning. De lister opp alle verdens store problemer, fra demokratiunderskudd og miljøproblemer til fattigdom og migrasjon, og søker samtidig å finne en løsning på alt. Et slikt prosjekt kunne selvsagt fort blitt for tungt og for langt. Forfatterne lykkes imidlertid. Bokens gode språk og velflytende formuleringer gjør problemstillingene tilgjengelige og helheten leseverdig. Uten at sakene framstilles altfor lett.
            Finess Tretvoll og Hylland Eriksen har et klart premiss for framtidsdebatten: Globaliseringen må være utgangspunktet. Demonstrantene fra Seattle eller Attac-bevegelsen har lite støtte å hente her. Det er i den globaliserte verden framtiden finnes. Fenomenet globalisering har en iboende kraft som ikke kan motkjempes – derfor må det være premisset. Som de skriver: “Å være mot globalisering er som å være mot Golfstrømmen”. Basert på dette premisset er det kosmopolitikken utformes. Det store målet er en rettferdig verden. Virkemidlet er en klode der rettigheter og plikter ikke følger nasjonale grenser. Veien dit er universelle løsninger kombinert med stort rom for mangfold.
Boken gir gode analyser av vår tid. Noen av områdene som dekkes, rammes tidvis av at de er svært grundig diskutert fra før, som kritikken av bistand der alle argumenter er inkludert. Dette oppleves mer som et pliktløp enn som nye betraktninger. Til gjengjeld løftes andre og kanskje mindre åpenbare temaer fram, i for eksempel kapitlet om risikosamfunnet. Det tar opp sentrale problemstillinger knyttet til mange av drivkreftene i dagens politiske verden. Vi styres for mye av frykt, enten det er for sykdom eller terror, og lar den teoretiske muligheten for fare overskygge det faktum at vi aldri før i verdens historie har hatt bedre forutsetninger til å forutse fare og risiko, og til å forebygge eller håndtere det som skjer.

Norge som problem eller løsning? Boken hopper litt fram og tilbake mellom de nasjonale og internasjonale perspektivene. Problemene som tas opp er internasjonale, mens kritikken rettes mot Norge. Vi snakker for mye om hva som står i Dagbladet og VG, og for lite om de store spørsmålene. Våre samfunnsdebattanter er for opptatt med å plassere seg i ulike båser, i stedet for å diskutere viktige saker. Vi driver med administrasjon, ikke med strategi og politikk. Sosialdemokratiene i Norden har vist seg å være verdens beste velferdsmodeller for å sikre god fordeling kombinert med sterk verdiskaping, men de sliter med å møte globaliseringen. I stedet for å ta i bruk nye muligheter, brukes gamle løsninger. Og vi har kastet bort muligheten til å bli et annerledesland – i hvert fall til nå.
Gitt en kontekst der forfatterne mener at Norge har alle muligheter til å gjøre en forskjell i verden gjennom å foreta kloke og gode valg, leverer de samtidig et sprukkent fundament vi kan gjøre dette ut fra. Den optimismen som rår i bokens introduksjon og avslutning, er høyst fraværende når aktørene som eventuelt skal iverksette den nasjonale snuoperasjonen omtales. Men med en “så lenge det er liv er det håp”-holdning lanseres et alternativt Norge. “(...) et høyteknologisk miljøparadis basert på global tenkning og solidaritet uten sentimentalitet”.
            En av bokens styrker er eksempelbruk og de mange referansene til andre bøker som tar opp aktuelle og relaterte emner. Eksemplene gir bilder, og visualiserer stoffet for leseren: Som for eksempel at Sahara-ørkenen var grønn under forrige istid, da temperaturen bare var fem grader lavere enn i dag. Tydeligere kan dramatikken i klimaendringer vanskelig illustreres. Forfatterne inkluderer både tenkere de er enige og uenige med. Slik blir det bredde i teksten, og slik gir boken inspirasjon til å lese mer. Den blir en slags “kosmopolitikk for dummies” – en introduksjon til en rekke av de store temaene i alle “krig, fred, religion og sånn”-samtalene.
            Etter å ha vært gjennom snaue 200 sider med beskrivelser av alle verdens uløste oppgaver, og ikke minst varsler om hvor ille det kan bli, går det likevel an å oppleve et snev av desillusjon – på tross av alle forslag til løsninger. Hovedbudskapet er likevel klart: “Det er ingen grunn til å møte de endrede rammeforholdene med noe annet enn håp og optimisme”. Så sånn er det med den saken.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>