>Bokessay Prosa 01|07

Den nye nye vinen. New New Journalism og litterær sakprosa i Norge

Aslak Nore

To av fjorårets sakprosabøker viser at trendene fra amerikansk New New Journalism er på vei til landet. I dette bokessayet argumenterer Aslak Nore for at Norge står foran en revolusjon i litterær journalistikk.

<empty>
Simen Sætre
Hugo: En biografi
315 sider
J.M. Stenersens Forlag 2006



Steen Steensen
Beboerne. En dokumentar om livet på Lille Tøyen sykehjem
273 sider. Illustrert
Spartacus Forlag 2006




Robert Boynton
The New New Journalism. Conversations with Americas Finest Nonfiction Writers on Their Craft
457 sider
Vintage 2005

Ingen uttrykker norske forfatteres schizofrene forhold til journalistikk som laugets fremste profet og vismann, Georg Johannesen (1931–2005): “En avis er ikke mer virkelig enn en diktsamling. Det er bare en annen genre,” sa for eksempel Johannesen til Dagbladet i 1978, snaue ti år før postmoderne mediekritikk gjorde sin entré i Norge. “Det du kaller virkelighet,” la Georg Johannesen til, “kaller jeg avis”. Og slik apolitisk er det motsatte av politisk, er avis naturligvis det motsatte av vis. Akk ja. Analysen hadde mye for seg. Norske medier har bestandig praktisert et strengt journalistisk objektivitetsideal. Reporteren skal referere “de faktiske forhold” – utvitende om at denne “objektive sannheten” alltid speiler hegemoniske maktstrukturer. Den norske offentligheten har heller aldri hatt noen ordentlig arena for journalistikk i langformat. Avisenes helgebilag kjennetegnes med få unntak av språklige klisjeer og flat normalprosa. Det “litterære” i norske aviser har derfor vært forbeholdt de såkalte gullpennene – en selvnytende borgerlig kåsørtradisjon Johannesen og hans disipler med rette foraktet.Diagnosen inneholdt likevel en alvorlig nivåfeil. Original mediekritikk ble til urettferdig devaluering av journalistikkens litterære potensial. Nå hadde Johannesen hevdet at “aviser er daglige dikt”, men få leste dette som noen litterær oppgradering av sjangeren. Kanskje aner vi et hull i bergenserens ellers altomfattende dannelse? Johannesen og hans samtidige kan umulig ha kjent til den lange tradisjonen for litterær journalistikk. For dem var journalistikk synonymt med “Akersgatas”” verdensbilde – et sted for selvgod middelmådighet og urban provinsialisme. Men det du kalte journalistikk, Johannesen, kaller jeg norsk avis.           
Det er derfor ikke rart at den norske offentligheten har vært preget av et enormt gap mellom det journalistiske feltet på den ene siden, og det litterære på den andre. Det romantiske forfatteridealet – lidende, introvert og språkkritisk – står sterkt i et litterært Norge hvis autonomi holdes oppe av verdens mest gavmilde støtteordninger for skjønnlitteratur. En massiv infrastruktur av forlag, bokhandlere og avisredaksjoner har tradisjonelt konsolidert skjønnlitteraturens dominans.             Sakprosaminoriteten har forlengst døpt dette poetokratiet. I klagesangene over den skjønnlitterære dominansen i Norge har sakprosafolket glemt å kaste et kritisk lys på sin egen virksomhet. Vel finnes det gode biografier, reiseskildringer og historiske verker. Men hvor er den litterære journalistikken? Kan den “poetokratiske” dominansen i Norge ha sammenheng med at den sakprosaen som kunne hatt det største salgspotensialet rett og slett ikke har vært god nok?

            De siste årene har man sett en klar videreutvikling av den litterære journalistikken i USA. Ikke bare kjennetegnes den av tradisjonelle journalistiske dyder som mot, nøyaktighet og fortellerglede. New New Journalism speiler også trender innen skjønnlitteraturen – som dokumentarisme, politisk aktivisme og en konseptbasert forfatteriscenesettelse. Salgstallene fra USA viser at denne sjangeren også har et enormt kommersielt potensial. I en slik situasjon – der avantgardismen møter den litterære massekulturen – bør norsk sakprosa gripe sjansen.
Flere utgivelser fra fjoråret antyder at noe er i ferd med å skje. Utgivelsene til forfattere som Jon Hustad, Bjørn Gabrielsen og Morten A. Strøksnes understreker tendensen.1 Dette essayet ser imidlertid nærmere på to mindre etablerte navn. Simen Sætre og Steen Steensen viser at norsk litterær journalistikk har tatt flere skritt framover. Og et par tilbake.

1.
Hva er egentlig litterær journalistikk? En inngang er å starte med den overdådige introduksjon til antologien The New Journalism fra 1973. Her fremmet redaktøren, den flamboyante dandyreporteren Tom Wolfe, et sett litterære idealer som skulle få enorm innflytelse på feltet: I stedet for løsrevne enkeltsitater skulle nyjournalistikken bruke hele dialoger. Fortellingene skulle bygges opp scene for scene som i skjønnlitteraturen. Heller enn en nøytral tredjepersonsfortelling ville Wolfe gå inn i karakterenes hoder. Sist understreket den distingverte og alltid hvitkledde Wolfe verdien av å beskrive karakterenes statusdistinksjoner så utførlig så mulig. Med solid hjelp fra larger-than-life-forfattere som Hunter S. Thompson, Truman Capote og Norman Mailer, samt lavmælte elegantierer som Joan Didion og Michael Herr, konkluderte Wolfe med oppfinnelsen av en helt ny sjanger. Og ikke nok med det: “The Novel Dead! The New Journalism Triumphant!”
            Kunstneriske trender har som kjent begrenset levetid, og i intervjuboken The New New Journalism åpner Robert Boynton med et revitalisert manifest for den litterære journalistikkens framtid. De som venter et nytt larmende inferno i skrift vil bli skuffet over Boyntons snusfornuftige polemikk. Dette gjør ikke boken mindre interessant. Boynton har snakket med de fremste litterære journalistene i generasjonen etter Wolfe om hva som skiller dem fra sine forgjengere.
            Forskjellene er markante – tematisk som stilistisk. For det første har Wolfes prinsipper blitt daglig kost for den middelmådigste featurejournalist. For det andre har gonzojournalistikken – på sitt beste djerv og maktkritisk impresjonisme – forfalt til en lattervekkende parodi. Samtidig er kravene til presisjon, etterprøving og sannferdighet helt andre i dag enn for 35 år siden. Dagens journalister beskriver ikke sine karakterers tanker (med mindre de bor i Afghanistan).
            Endruelighet og måtehold kjennetegner forfatterne som dominerer The New New Journalism. Mens Wolfe gjorde suksess med sine infame rapporter fra verdenen til de rike og berømte, gale og outrerte, retter dagens journalister blikket mot utstøtte og marginale grupper. Heri ligger et nytt spark til de gamle nyjournalistene. Som Boynton overbevisende viser var slett ikke Wolfe eller hans generasjon de første til å skrive litterær journalistikk – sjangeren kan ganske sikkert føres tilbake til litterære giganter som Daniel Defoe og Charles Dickens. På slutten av 1800-tallet skrev Jacob Riis og Stephen Crane sosialt engasjerte fortellinger fra New York, og på 1930-tallet rapporterte kresne stilister som George Orwell og Joseph Mitchell fra storbyenes randsoner. Det er denne tradisjonen den nye generasjonen amerikanske journalister har revitalisert. Så også deres norske etterfølgere.
           
2.
Takksigelsene til Simen Sætres Brageprisnominerte Hugo: En biografi inneholder en liste over forfatterens litterære inspirasjonskilder. Av de seks navnene som nevnes er hele tre, Adrian Nicole LeBlanc, Leon Dash og Ted Conover, intervjuet i New New Journalism. Inspirasjonen fra dem (særlig Dash) og fjerdemann George Orwell er ikke vanskelig å få øye på. Likevel kan det være verdt å stoppe opp ved det siste navnet, Alexander Masters. Den amerikanskfødte briten utkom vinteren 2005 med boken Stuart: A Life Backwards, som har gjort stor suksess i Storbritannia.
            At Simen Sætre nevner Masters på lik linje med de andre “inspirasjonskildene” er interessant. Å hevde at Stuart: A Life Backwards har inspirert forfatteren er det samme som å si at Big Brother Norge var inspirert av originalkonseptet i Nederland. Masters bok gir en utførlig journalistisk oppskrift på hvordan bygge opp en bok om en narkoman uteligger, et opplegg den begavede Sætre følger til punkt og prikke: Man skriver en sorgmunter reportasje i historisk presens om en uteliggers kamp for å overleve. Samtidig legger man inn et biografisk element, der hovedpersonens fortid avsløres i spredte kapitler mellom rammehistorien, før man ender opp i barndommen, for å finne svaret på hvorfor det gikk så galt. Stuart: A Life Backwards er en konseptidé som ble plukket opp av en oppmerksom forlagsredaktør i J. M. Stenersens Forlag og framlagt Sætre. Det er ikke noe galt i å hente konsepter direkte fra utlandet – men man bør i klartekst opplyse om dette. Særlig til en norsk anmelderstand som har skrytt av det originale grepet Sætre gjør med å fortelle biografien baklengs. 
            Men nok moralisering. Selv om de ytre rammene for Sætres prosjekt er nær identiske med Stuart, er Hugo blitt en annerledes bok. Mens Masters’ prosjekt bekrefter våre fordommer mot narkomane, avkrefter Sætres dem. Hovedpersonen Stuart er et vandrende kriminologisk kasus; oppløst familiebakgrunn, seksuelt misbrukt, fanget i en runddans av spesialskoler, dop og ungdomsfengsler – en mann formet av omgivelsene til voldelig sosiopat. Mye av intensiteten i Masters bok skyldes dynamikken mellom den utagerende Stuart og den rappkjeftede forfatteren, som ikke nøler med å skjelle ut Stuart, eller uttrykke stor forståelse for politiets hardhendte behandling. Dette gjør boken til tider hysterisk morsom, og jeg mistenker at humoren skyldes at leseren får bekreftet sine mange fordommer.
            Sætre er en helt annen forfattertype, Hugo er en annen type narkoman og sammen står de godt til hverandre. Forfatterens knappe, nesten blyge prosa kler innholdet som formidles. Hugo er en kontemplativ bokorm som ikke kan skryte på seg noen spesielt ulykkelig barndom. Samtidig er Sætre flink til å bryte opp teksten med en rekke vittige formeksperimenter med røtter i nittitallistisk listemani, som ordliste fra Plata, salgslister fra apoteket eller guide til effektiv tigging. La oss derfor se nærmere på nøkkelkapittelet “C17H17NO(OCOCH3)2”, som åpner på denne måten:

Frelsesarmeen, Urtegata. Hugo halvsover over bordene (...) Hugo ligger lent over bordet og løser sudoku. Når som helst vil asken fra sigaretten hans falle ned på avispapiret (...) Han fokuserer på sudokuen, halvsover litt, fokuserer igjen, røyker, så sovner han. Han bor ute og får ikke sovet ut om nettene. (s. 101)

            Kapittelet skyter fart når forfatter og narkoman skal ut for å tigge:

Hva som definerer en god tiggeplass, lærer jeg, er avhengig av flere faktorer (...) hva slags folk som passerer (...) godt synlig i landskapet (...) slik at folk kan få lang tid på seg til å komme fram til det ene øyeblikket som er så viktig for tiggeren – beslutningsøyeblikket, der potensielle givere bestemmer seg for å gi eller ikke. (s. 103)

Denne svært presise og gjenkjennelige beskrivelsen, sett fra tiggerens perspektiv, avløses av en morsom gjennomgang av “tiggerutstyr” og “tiggerstrategier”. Plutselig har Hugo de 200 kronene han trenger for en brukerdose og haster av gårde for å sette skudd sammen med en annen tigger. Sætre gir så en nesten filmatisk beskrivelse av hvordan heroinen forberedes, og sin egen frykt ved å være vitne til handlingen:

Midt i rommet sitter Lasse på kne, med en sprøyte hvis brune innhold er et opiat – et bittert smakende morfinderivat med det kjemiske navnet diacetylmorfin og den kjemiske formelen C17H17NO(OCOCH3)2. Stoffet ble oppdaget på St. Marys Hospital i Paddington, London, i 1874 av farmasøyten C.R. Alder Wright, som ville finne et ikke-vanedannende alternativ til morfin. (s. 109) 

Sætre fortsetter i et kanselliaktig og belærende språk om heroinens historie, før han igjen vender tilbake til nåtiden:

Og en dag finner vi det her, i en sprøyte på et offentlig toalett på Youngstorget, hvor Lasse forsiktig fører sprøyta mot Hugos hals, sikter, stikker sprøytespissen langsomt gjennom huden, treffer blodåren langt der inne, presser stoffet inn, og sier:
– I mål! (s. 110)
  
Dette er litterær journalistikk i internasjonal toppklasse. Hugo skildres med følsomhet og distansert empati. Fortellingen har driv, raske sceneskifter og en forløsende avslutning. Sætre er dessuten morsom, og den pedantiske gjennomgangen av heroinens historie skaper en språklig effektiv kontrast til den grelle virkeligheten, som i siste avsnitt er beskrevet i en klinisk og slett ikke upoetisk tone. Under alt dette klarer Sætre å mane fram en grunnleggende desperasjon, et av bokens hovedpoenger, et liv som kretser rundt dop, eller C17H17NO(OCOCH3)2. Samtidig ligger det hele tiden en nerve her som driver leseren videre: Hvorfor gikk det så galt med Hugo? Finnes det episoder i livet som kan kaste lys over skjebnen? Kommer vi nærmere noen løsning på det en eks-kjæreste omtalte som Hugo-koden

3.
Et av de mer positive sivilisasjonstegn de siste årene må være at de beste reporterne har forlatt utelivs- og livsstilsjournalistikken til fordel for andre temaer. Innen New New Journalism rettes fokus særlig mot spørsmål knyttet til klasse og rase, gjerne med kreativ bruk av velkjente litterære sjangere. Leon Dash’ Rosa Lee (1996) var blant de første biografiene om en marginal skikkelse – en narkoman, hiv-positiv åttebarnsmor av afroamerikansk opprinnelse med samme navn. Adrian Nicole LeBlancs episke fortelling Random Family (2003) kan med sitt massive persongalleri og lange tidsperspektiv minne om en sosialrealistisk 1800-tallsroman. Begge disse bøkene tar utgangspunkt i den amerikanske Inner City-virkeligheten etter crack-epidemien på 1980-tallet, Dash i Washington D.C. og LeBlanc i fattigstrøket South Bronx (ikke langt unna der Simen Sætre har bodd).
Random Family må være et av de mest ambisiøse journalistiske prosjekter i nyere tid. Forfatteren fulgte en puertoricansk familie over mer enn 10 år. Leseren får servert et helt unikt portrett av den narkotikainfiserte bydelen fra slutten av 1980-tallet og fram til Guilianis nypolerte New York vi kjenner fra 2000-tallet. Her er Scarface-aktige drugdealere, seksuelt misbruk, fengsel og drap, men også kjærlighet, barnefødsler og optimisme. Om LeBlancs skrivestil er lite iøyenfallende, er Random Family en journalistisk innovasjon fordi den sprenger grenser for god research. I tillegg til nærgående observasjon over et tiår, tilbrakte LeBlanc et år på Yale Law School for å studere narkotikahandelens økonomi. Hun fikk tilgang til rettsdokumenter, fortrolige brev og eksperimenterte også med å legge båndopptakeren igjen hos familien. Hennes bok er et åpenbart eksempel på hvor høyt listen for dokumentasjon er lagt i moderne journalistikk.
            Men hvorfor er så mange av dagens fremste journalister opptatt av problemstillinger knyttet til fattigdom, narkotika og rasisme? Det første svaret er det enkleste. En romanforfatters første bud er å sette sine karakterer under press, for å øke handlingsintensiteten. Slik forholder det seg med litterære journalister også. Inner City-Amerika representerer et brudd med normaliteten, og derfor er det spennende. Men der det nådeløse amerikanske klassesamfunnet byr på et utall muligheter for en sosialt engasjert journalist må det være lov å spørre: Kan dette i det hele tatt overføres til den norske velferdsstaten? Eller går det som med norsk hiphop, der elendighetsbeskrivelsene og misantropien blir en parodi? Alle som har gått rundt i Oslos gater de siste årene vil forstå at Simen Sætre tematisk treffer blink med sin tiggerguide. I eldrebølgens navn må Steen Stensens Beboerne sies å gjøre det samme. Men blir den spennende av den grunn?

4.
I et avsnitt i Beboerne undrer Steensen på hvorfor så få nyutdannede sykepleiere ønsker å jobbe innen geriatrien. Etter å ha sett en episode av “Akutten” konkluderer han: “Det reddes ikke liv på sykehjem. Det lages ikke tv-serier fra sykehjem.” (s. 105)
            Steensens prosjekt er sympatisk. Når leste du sist en bok om fastlegeordningen, våre 700 000 uføretrygdede eller eldrebølgen? Boken er på sitt beste når den tar for seg tilstanden i norsk geriatri på et analytisk nivå. Forfatteren kan sitt tema, og gir gode og nyanserte drøftinger av de mange etiske dilemmaene pleiere og beboere på et sykehjem står overfor. Hvordan forholde seg til den kommende innvandrerbølgen i eldresektoren? I hvilken grad bør syke og pleietrengende ha rett til å bestemme over eget liv? Tilhører sykehjemmet den private eller offentlige sfære? Hvorfor er sykefraværet blant pleierne så høyt? Steensen er en erfaren featurejournalist, og viser de moralske valgene gjennom nærbilder av livet på avdelingen.
            Steensens andre formgrep i boken er å rekonstruere beboernes liv. Tanken synes å være den sympatiske (om enn noe trettende) ideen om at bak beboernes skrøpelige ansiktene skjuler det seg mye erfaring og livsvisdom, noe som ganske riktig viser seg å stemme. Et utsnitt:

Aase Zimmel Wojakowski Wagner holdt seg hjemme i årene framover (...) Hun gav sitt lille bidrag til å holde verden sammen, kan man nesten si, og det trengtes, for i Tyskland hadde en liten, tett mann, med en enda mindre og tettere bart, begynt å legge planer for hvordan det skulle gå med verden. (s. 76)

Dette burde kunne bli spennende. Beboeren Steensen har introdusert viser seg altså å være jødisk, med den dramatiske historien det innebærer. Men selv om avsnittet skjemmes av den barnehageaktige beskrivelsen av Hitler, er det andre ting som gjør at denne, eller de uttallige andre historiene, ikke fenger. Dette reiser et interessant spørsmål: Er det Steensens fortelleregenskaper det er noe galt med? Nei, disse er stort sett greie. I stedet går spørsmålet rett til kjernen av den fortellende journalistikkens egenart.
Skal man blande en historisk komponent inn i nåtidsfortellingen må fortiden gripe direkte inn i det som skjer i dag. Det er, etter min mening, her Sætre (for ikke å glemme hans læremester Masters) lykkes og Steensen mislykkes. I Hugo blir fortiden interessant fordi leseren kommer nærmere og nærmere en “løsning” på nåtidens misére – på Hugo-koden. I Beboerne finnes ingen slike sammenhenger. De pleietrengende har engang vært unge, men nå er de eldre, og avhengig av hjelp. Det er ingen spenning knyttet til dette, det er livets gang. Sitt sympatiske og velmenende prosjekt til tross: Steensen mislykkes som fortellende journalist. Sjelden har et tilsvarende antall dødsfall i bokform (et titall) medført så mange likegyldige skuldertrekk som i Beboerne. Steensen bekrefter det “Akutten” allerede har fortalt ham: hvorfor den ellers så fascinerende sykehjemsvirkeligheten er så vanskelig å omskrive til spennende journalistikk. Som tidligere pleieassistent skulle jeg ønske det var annerledes.

5.
Steensens prosjekt har tematisk visse likhetstrekk med Ted Conovers Newjack, der den amerikanske journalistrebellen tar seg jobb som fangevokter. Nå er det langt fra Lille Tøyen sykehjem til Sing Sing Maximum Security Prison, men dualismen voktere/pleiere vs. beboere/innsatte har flere like trekk. Derfor er det med stor skuffelse jeg ser at Steensens forfatter-jeg er fraværende i boken. Med sine fysisk og psykisk tunge løft, med alt det den monotone hverdagen kan by på, skulle sykehjemmet være skreddersydd for en jeg-reporter. Steensen vil antakelig svare at han ikke fikk lov å beskrive dette i detalj, men i så fall burde han wallraffet.
             Det er ikke alle forunt å få etternavnet omgjort til et verb, men den tyske journalistlegenden Günter Wallraff er av dem som har blitt denne æren til del. Wallraff har en lang historie som undercoverjournalist i Tyskland. Blant hans mest berømte stunts er avsløringen av hvordan tabloidreportere i Springer-konsernet jobber, og hvordan den mistrøstige tilværelsen som arbeidssøkende tyrker i Tyskland på 1980-tallet fortonet seg. De journalistetiske dilemmaene rundt slik virksomhet er åpenbare. Bør en reporter utgi seg for å være noe annet enn han er? Ut i fra et strengt, tradisjonelt syn på journalistens rolle er svaret selvsagt nei. Reporteren plikter å opplyse omgivelsene om sitt virke. Hvorfor har da wallraffing blitt en av samtidjournalistikkens mest åpenbare tendenser?
            Sett fra USA er forklaringen politisk og kulturell. Landet har en lang tradisjon for con men og radikale pranksters, som i mer eller mindre subversivt øyemed kler seg ut eller narrer omgivelsene. Slik skal et sykt og korrumpert samfunn avsløres; hensynet til journalistetikk må vike for ønsket om politisk forandring. Dette aktivistidealet er sterkt til stede hos Conover, og også i Barbara Ehrenreichs selvopplevde avsløringer av det amerikanske klassesamfunnet i Kjøpt og underbetalt og Lokket og lurt (Oktober forlag 2004 og 2006). Det samme kjennetegner New New Journalismens blockbuster-etterfølgere som Michael Moore og Morgan Spurlock.
            Den aktivistiske dreiningen i amerikansk journalistikk speiler også sentrale tendenser på kunstfeltet de siste årene. Et nedbrutt skille mellom fakta og fiksjon, den biografiske vendingen og konseptbasert forfatterperformance har de siste årene blitt en del av norsk og internasjonal skjønnlitteratur. “Litteraturen beveger seg utover” er dagens mantra – forfatteren tar i bruk dokumentariske teknikker eller interagerer med leserne. Men det kunstkritikere anser for revolusjonerende innovasjoner er i virkeligheten svært velkjente ting for alle som har jobbet med journalistikk. Med stjerner i øynene har norske kritikere skrevet om den “nyskapende” danske forfatteren Pablo Henrik Llambías, som har fotografert “samtlige 275 rådhus” i Danmark og endog intervjuet kommunepolitikere! Lokalavisjournalistikk er den nye avantgarden.
           
6.
Når kan en journalist bruke sin egen biografi som virkemiddel i teksten? Finnes det en måte å skille den gripende personlige historien fra narsissistisk egenreklame? Kanskje. Jeget i en journalistisk tekst avsløres på hvorvidt leseren merker at det står noe på spill. To eksempler: 
            I artikkelen “Welcome to Cancerland” blander Barbara Ehrenreich sin egen kamp mot sykdommen med sterk kritikk av brystkreftindustrien, der “obedience is the message behind the infantilizing theme in breast-cancer culture, as represented by the teddy bears, the crayons, and the prevailing pinkness (...) the breast cancer cult turns women into dupes of what could be called the Cancer Industrial Complex.”
Hvorfor blir dette så sterkt? Det kjølige faktagrunnlaget motvirker sentimentalitet – egenfortellingen gir samfunnskritikken et ansikt. Jon Krakauer gjør et liknende grep i bestselgeren Into Thin Air, der egenfortellingen om en katastrofal Mount Everest-oppstigning blir kombinert med sterk kritikk av Everest-industrien. Dialektikken mellom analyse og sterke erfaringer, mellom memoar og essay, representerer etter min mening en av de mest spennende og underutviklede tendenser i dagens litterære journalistikk.
Hvordan går det så med Simen Sætre når han selv vil “føle på kroppen hvordan det er” å være uteligger? Her fanger vi forfatteren under første dag av hans planlagte ukelange prosjekt som uteligger:

Kjedsomhet, tomhet. Heroinister har i det minste et formål, de må skaffe penger til stoff, mens jeg bare loffer rundt og ser tomt foran meg mens ensomheten knuger meg (...) Jeg luller meg inn i en tanke om at dette er unødvendig, gir opp, orker ikke mer, avbryter. Så går jeg svett og ødelagt gjennom regnvær og tåke. Går hjem til kona og legger meg i en varm seng. (s. 178)

Bedre kan neppe Simen Sætres begrensninger som journalist oppsummeres. La oss håpe han kravler ut av konas seng til neste gang. Sætre skriver på sitt beste journalistikk på høyt internasjonalt nivå. Mot og integritet er journalistikkens kardinaldyder. Litt mer av begge deler, og Norge vil ha en litterær journalist i internasjonal toppklasse.

 

10 punkter for en ny litterær journalistikk i Norge

1) Ordsammensetningen litterær journalistikk klinger i dag selvmotsigende for mange norske boklesere. Skjønnlitteraturen og journalistikken må her dele ansvaret. Førstnevnte med sin opphøyde kunstnermytologi – journalistikken med sin trivielle anti-intellektualisme. Litterær journalistikk respekterer ikke dette skillet, og blander språklige virkemidler fra skjønnlitteraturen med journalistikkens nøyaktighet og fortellerdriv.

2) Kompetansehevingen innen litterær journalistikk må begynne i norske forlagsredaksjoner. Ting er i ferd med å skje på denne fronten, og småforlag som Spartacus og Kagge/Stenersen leder an. Men norske forlag har en lang vei å gå. Enhver norsk skribent med et visst navn har opplevd en lang rekke forespørsler som går på yrkesstoltheten løs: “Kan ikke du skrive bok om kjendisers håndverkertabber? Eller ta New York på pulsen? Eller kanskje sette av et par sommeruker til å levere et portrett av Siv Jensen?” Om dette skyldes kortsiktig markedstenkning eller kunnskapsmangel vites ikke. På samme måte som en datatekniker er oppdatert på det som skjer innen software, skylder en sakprosaredaktør forfatteren å vite hva som skjer innen internasjonal sakprosa. Dette vil også komme leserne til gode.

3) Samarbeid mellom forskningsinstitusjoner og journalister må etableres. Mye av hemmeligheten bak den virkelig gode sakprosaen  i USA er systemet med Writers in Residence. I tillegg til drøye ti års research blant fattigfolk i The Bronx tilbrakte Adrian Nicole LeBlanc også et år i motsatt ende av samfunnet – med fellowship fra Yale Law School. New Schools tenketank “World Policy Institute” har for tiden ledende journalister som Paul Berman og David Rieff i stallen. I Norge er et slikt samarbeid utenkelig. En viktig forklaring er akademias tradisjonelle skepsis til journalister. Like viktig er den fordummende anti-intellektualismen som fremdeles preger mye av den norske journaliststanden. Norsk litterær sakprosa vil tjene enormt på at skillet brytes ned.

4) Faglitterært forfatterstudium skifter navn til Forfatterstudium for sakprosa, og åpner opp for litterær journalistikk. Studiet er i seg selv et prisverdig prosjekt. Men: Pensumlisten består i dag av ørkesløse lærebøker av typen Tekst i tale og skrift. Innføring i tekstarbeid fra folk som aldri har skrevet en god setning, langt mindre fortalt en god historie i skrift. Ved liknende amerikanske læresteder nærleser studentene George Orwells Hyllest til Katalonia (se “Kortversjon” i Prosa 05/06) og John Reeds Ten Days That Shock the World. Les og døm selv hva du blir mest inspirert av. 

5) Journalistikk og dokumentarisme må integreres på de skjønnlitterære skriveskolene. Selv om skillet mellom skjønnlitteratur og sakprosa på mange måter har brutt sammen, hviler skriveskolene på ideen om at poesien og skjønnlitteraturen står over andre skriveformer. Samtidig har skriveskolene kompetanse også litterære journalister kan lære av. Samtidslitteraturens fokus på “kroppslighet”, “prosalyriske naturskildringer” og “familie” blir gjerne møtt med hånlatter fra sakprosafolket. I stedet er journalistikken et sted disse kategoriene kan få mening. Det finnes ingen sjangermessig grunn til at en norsk litterær journalist ikke skal kunne skrive naturskildringer som Karl Ove Knausgård. Det er bare jævlig vanskelig.

6) Den fortellende journalistikken må dyrkes i tidsskriftformatet. Norge mangler journalistiske høykvalitetsmagasiner av typen The New Yorker, Harpers, Atlantic Monthly og Vanity Fair. Derimot har landet en vital tidsskriftsflora. I stedet for å knebles av avisenes markedsdrevne helgebilag bør norske journalister med litterære ambisjoner skrive i tidsskrifter, i tråd med tendensene internasjonalt. Litterære tidsskrifter som Granta og Paris Review satser for tiden stort på reportasjer. 

7) Kopierer man et utenlandsk bokkonsept, plikter man å opplyse om at det er det man gjør. Litterære dokumentarister i Norge vil alltid hente ideer og konsepter fra andre land. Det er ikke noe galt i at Simen Sætre følger en norsk uteligger gjennom noen måneder etter direkte oppskrift fra Alexander Masters. En ytterligere profesjonalisering av norsk sakprosa gjør at han også opplyser leseren om dette.

8) Innkjøpsordningen for sakprosa må utvides, med mer spissede sjangerkriterier, og med øremerkede underkategorier. Utviklingen av denne ordningen er noe av det mest gledelige som har skjedd norsk sakprosa det siste tiåret. I forskriftene framheves “essays, biografier, reiseskildringer og dokumentarlitteratur” som prioriterte sjangere. Et av målene med denne vektingen er åpenbart å sikre et økonomisk minstegrunnlag for skribenter uavhengig av akademia. Likevel er det nettopp kjente akademikere innkjøpslisten flommer over av. At Agnar Sandmos Samfunnsøkonomi er kjøpt inn, mens Morten A. Strøksnes’ Hva skjer i Nord-Norge?, Joachim Førsund/Egon Holstad VM: Bobilmemoarer og nevnte Steen Steensen glimrer med sitt fravær, er pinlig for Kulturrådet.

9) Brageprisen for faglitteratur skifter navn til Brageprisen for sakprosa, og også her bør kriteriene spisses. På sikt kan man ha som “åpen klasse” kategorien “litterær sakprosa”.

10) Norske journalister må våge mer. Mot er et vidt begrep i journalistikken. På den ene siden må forfattere være villige til å gi avkall på sin privilegerte situasjon og ta større personlig risiko. Det er en grunn til at Åsne Seierstad, tross alt, er landets fremste journalist. Mot er samtidig å kjenne sjangerkonvensjoner, og overskride dem. En virkelig god litterær journalist blander undersjangre som biografi, memoar og reiseskildring inn i fortellingen. Og som vi vet: Den som våger mest blir best. Modigere litterære journalister vil revolusjonere Bok-Norge.

Note:
De siste utgivelsene til disse tre journalistene/forfatterne er: Jon Hustad: Varsleren. Spartacus 2006 (anmeldt i Prosa 05/06). Bjørn Gabrielsen: Veien ut. En mann, en skog, ett år, ingen plan. Kagge 2006 (se bl.a. Siri Lindstads artikkel i Prosa 06/06) og Morten A. Strøksnes: Hva skjer i Nord-Norge. Kagge 2006 (anmeldt i Prosa 06/06).

 

 

 


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>