>Min debut Prosa 06|06

Mashallah. En reise blant kvinner i Pakistan

Hege Storhaug



Foto: Kagge Forlag

Hege Storhaug  (44), har i høst vakt debatt med boken Men størst av alt er friheten. Om innvandringens konsekvenser. Her forteller hun om at også debutboken, utgitt for ti år siden, vakte debatt.



Hege Storhaug
Mashallah. En reise blant kvinner i Pakistan
Aschehoug 1996

I 1992 BLE JEG KONTAKTET av en norskfødt 18 år gammel jente med pakistanske foreldre. Hun fortalte en historie jeg hadde problemer med å tro på der og da. Hun var nylig blitt tvangsgiftet med en tremenning i Pakistan. Hun hadde nektet å inngå ekteskapet, og ble utsatt for massiv vold som endte med at en onkel førte en pistol mot tinningen hennes. Da sa hun ja til giftermålet. 11 dager etter bryllupet klarte hun å rømme, og iført burka hoppet hun på en buss til ambassaden vår i Islamabad. Hun ville at jeg skulle formidle historien hennes gjennom media, og historien ble til et seks siders oppslag i Dagbladet 8. november 1992. I researchprosessen var jeg i kontakt med sentrale norskpakistanere. Mitt viktigste spørsmål var: Hvordan er det mulig at foreldre er villige til å drepe sin egen datter fordi hun nekter å gifte seg? Svarene var unnvikende. Jeg var imidlertid overbevist om at denne jenta ikke var den første eller siste som ble tvangsgiftet, og at dette derfor var et tema som var svært viktig å få kunnskap om. Derfor dro jeg til Pakistan.
    Mitt møte med Pakistan var et voldsomt kultursjokk. Kvinneundertrykkingen er massiv, overgrepene nærmest ufattelige. Etter over et halvt år i landet, bestemte jeg meg: Dette må formidles i bokform. Både lærere, politikere og andre måtte få vite om dette. Jeg intervjuet kvinner i middel- og øvre middelklasse, og intervjuene dannet grunnlaget for boken, som også ble ispedd personlige erfaringer.
    Hjemme igjen i Norge kontaktet jeg Aschehoug, og redaktør Harald Engelstad viste god interesse. Da boken ble utgitt i august 1996, kom neste «kultursjokk». Etter til sammen halvannet år i Pakistan var jeg vant til å diskutere åpent om vold og undertrykkelse av kvinner med venner og aktivister, det være seg med kunstnere eller med en høyesterettsadvokat som den internasjonalt anerkjente Asma Jahangir. Og hva skjedde her på berget? Jo, en total fornektelse fra pakistansk hold. Jeg var fullstendig uforberedt på tåkeleggingen og også den nærmest unisone fordømmelsen av meg som menneske. Også norske intellektuelle, dvs fastlåste kulturrelativister på ytterste venstrefløy, mobiliserte seg. Etiketter som kulturimperialist og fremmedfiendtlig ble flittig brukt, til min store undring.
    Pakistans ambassadør i Norge hette Shakila K. Rasheed. Hun fikk noen heftige arbeidsdager. Hopetalls av norskpakistanske ledere møtte opp på ambassaden og krevde blant annet at jeg skulle erklæres som persona non grata; jeg skulle ikke få visum til Pakistan igjen. De henvendte seg definitivt til feil person. Shakila vokste opp i mørkeste Pakistan, tvangskledd i burka. Hun kjempet for å få utdannelse, hun kjempet mot å bli giftet bort. Hun vant, mot alle odds. Til norskpakistanere og media sa hun at det var viktig at norske kvinner også bidrar i pakistanske kvinners frigjøring.
    Mashallah kom definitivt for tidlig. Noen år senere hadde dens innhold blitt møtt med en helt annen forståelse. Det var og er trist, særlig for mange pakistanske kvinner i Norge som fremdeles lever i Pakistan her.

Senere utgivelser:
Hellig tvang. Unge norske muslimer om kjærlighet og ekteskap (Aschehoug 1998), Men størst av alt er friheten. Om innvandringens konsekvenser (Kagge 2006)


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>